Hvorfor er ikke politikerne mer opptatt av de digitale penga våre?

Endelig: Vi kan reise igjen, og jeg har reist sist uke. Ja, det var uvant og ja det var ikke vanlig mengde reisende, hverken på Gardermoen, Arlanda eller Kastrup. Jeg bekrefter, det var deilig. Det var deilig å gå i en taxfree-butikk, det var deilig å synke ned i et flysete og sette på Netflix på brettet mitt, det var rett og slett deilig og kjenne seg som en internasjonal innbygger igjen.

Og ja, jeg brukte penger. Når jeg brukte pengene fikk jeg ved alle betalingspunktene bekreftet det første tegnet på det jeg er så redd for: De internasjonale plattformene kommer og overtar styringen av penga våre.

Flyindustrien har blitt støttet med milliarder i lån av myndighetene med stor politisk vilje, og det er bra. Men, når vi bruker norske skattepenger til å redde Norwegian ut av knipa, hvorfor stiller vi da ikke krav om at de skal støtte norske finansielle digitale infrastrukturen som VIPPS? Når jeg låner penger i banken, kommer det jo alltid med masse ekstra krav og betingelser for å få de beste betingelsene, hvorfor gjør vi ikke det samme når vi låner ut skattepengene våre?

Min bekymring ble bekreftet hos Norwegian (jeg sjekket ikke hos SAS). Da jeg hadde sunket ned i sete, ble jeg tilbudt både det ene og det andre. Jeg kunne betale med tradisjonelle kredittkort i plast,eller Samsung Pay, Google Pay eller Apple Pay. I taxfree butikkene brukte jeg mine internasjonale kredittkort. For å oppnå lavest avgift og flest poeng for andre ting bruker jeg alltid først det kortet hvor betaler min faktura med Paypal. Jeg skal ikke regne på potensielt tap av skatt og avgift på mitt forbruk, men reflektere over at dette gjelder mange fler enn meg og ikke minst et volum i rask vekst.

Skal vi ha penger for å levere de tjenestene folk vil ha, må vi ha penger inn gjennom skatt og avgifter. Modellen for skatt og avgifter forutsetter innsikt i transaksjonsvolumer. Når vi nå går inn i valgkampens siste runder flommer det over av kostbare tiltak, men ingen politikk om å øke inntektene våre.

Hvor er det partiet som offensivt lager en 3 punkter om hvordan de skal sikre best mulig innsikt i det digitale transaksjonsvolumet, for deretter å kunne utstede skatter og avgifter og sikre oss inntekter? Sist jeg sjekket har handel over internett gjennom pandemien hatt en årlig vekst på nærmere 20%. Det er mye ekstra skatt og avgift som kan brukes til mange gode tiltak.

Jeg er en digital entusiast og aktiv i lokal politikken. I snart tre perioder har jeg forsøkt å løfte det digitale inn i den politiske debatten, men kan dessverre konstatere at jeg ikke har lykkes. Jeg vil i ukene fremover i Innomag forsøke å resonere litt rundt hvorfor den digitale hverdagen ikke er et hett politisk budskap. Har du innspill eller svar på mine spørsmål, er det supert med dialog og kontakt.

 

Artikkelen er også publisert her: https://www.innomag.no/hvorfor-er-ikke-politikerne-mer-opptatt-av-de-digitale-penga-vare/

 

Hvorfor bruker ikke helse-sektoren Ruter? 

Artikkelen er også publisert: INNOMAG Newsroom 13. august 2021

-Jeg bestilte og fikk taxi til sykehuset via appen til Asker og Bærum Taxi. I taxi til sykehuset søkte jeg rundt på benbrudd og hva dette som gjorde så sabla vondt kunne være. Min første digitale selvanalyse, var at jeg med stor sannsynlighet hadde brukket det lille leggbenet.

Da jeg gikk inn døren på sykehuset, gikk jeg fra min digitale til en analog verden. I 5 timer ble jeg behandlet og møtt av hyggelig personal, men hvor jeg var i køen hvor lenge jeg skulle vente og hva som var neste stopp på turen, viste jeg ingen ting om.

Mens jeg satt der,og ventet, tenkte jeg på Ruters løsninger og tenkte, at disse måtte jo sykehuset kunne bruke for å forbedre sin pasientflyt?

De er jo utviklet for skattebetaler-penger og om det er en rutetabell eller et pakkeløp for behandling burde jo være relativt enkelt å endre?

Jeg testet ideen på en god venn som kjenner Ruters løsninger bedre. Han trakk litt forsiktig på det, men innrømmet at ideen var ikke dum, så lenge pasientens helse-data ikke ble lagt inn i løsningen. Jeg testet ideen på flere av mine politiker venner. Jo, det var jo en morsom ide, men det var ikke noe de kunne forstå eller bestemme. Det måtte de som hadde fått i oppgave å digitalisere sektoren finne ut av. 

Vi vet at innovasjon slett ikke er enkelt, og innen helse er det kanskje umulig?

I det etablerte sannhetsrommet rundt hvordan vi skal digitalisere sektoren er ambisjonen: En innbygger, en Journal – utredet, utregnet og gevinstoptimalisert. Prosjektene tømmer IKT-sektoren for ressurser som spesifiserer, utvikler, tester og drømmer om plattformen. Plattformen som har helse-data som kan brukes av de alle aktørene, på en sikker og trygg måte. Teknologer snakker med teknologer som snakker med teknologer som snakker med teknologer og noen ganger snakker de med folka i sektoren. Men hvor mange av teknologene har gått ut og sett og snakket med de som skal bruke plattformen?  

Hvor mange av politikerne som bestemmer vet at de fleste som jobber i sektoren ikke har tilgang til en digital arbeidsenhet når de er i nærheten av pasienten? Hvorfor snakker ikke politikerne med helse-folket om temaet? Hvorfor spør de ikke: Hva skal til for at du som jobber skal bruke et slik verktøy? 

Hvorfor bryr ikke politikerne seg mer, og forsøker å forstå problemet bedre for å kunne bli bedre bestillere? 

I dagens modell delegeres digitalisering av helse til direktoratet for ehelse i samarbeid med helsedirektoratet og med KS som en samarbeidspartner. Det store prosjektet i helse Midt er forsinket og kostnadene øker mer enn estimert. Et stort antall av kommunene har fortsatt ikke skrevet på samarbeidsavtalen grunnet økonomisk usikkerhet. I Helse SørØst har mange skrevet på en intensjon om å ta i bruk Akson, under forutsetning av at staten dekker de 13 milliardene det skal koste. Dette er en fundamental annen finansieringsmodell enn vi har i arbeidsdelingen mellom kommune og stat. 

Jeg ønsker meg en debatt om hvordan politikerne bør løse at kommunene får penger til å implementere de store digitale løsningene? Og hvilke løsninger som kan gjenbrukes på tvers av sektorer; rute-planlegging fra samferdselssektoren eller et oppgradert Altinn for utveksling av sikker digital informasjon?

Sannheten er at skal dette gjøres må det politisk bestilles. Skal helsesektoren digitaliseres må den reorganiseres så data kan flyte fritt og ikke bli stoppet av de digitale hindre som er mellom forvaltningsnivå.  

Jeg er en digital entusiast og aktiv i lokal politikken. I snart tre perioder har jeg forsøkt å løfte det digitale inn i den politiske debatten, men kan dessverre konstatere at jeg så langt ikke har lykkes.

Jeg vil i ukene fremover i Innomag forsøke å resonere litt rundt hvorfor den digitale hverdagen bør vies større plass i den pågående valgkampen.

Har du innspill, kommentarer eller svar på mine spørsmål, er det supert med dialog og kontakt. 

Dette innspillet er skrevet av vår gjesteskribent, Kirsti Kierulf, en av Norges ledende teknologer som også brenner for politikk. Hun er mangeårig politiker i Høyre.

Når teknologi skal redde verden - må vi ha teknologer, ikke bare en pandami

 Covid 19 er en pandemi som også fører med seg innovasjon. Vi har til og med fått et nytt ord som jeg mener best beskriver det som nå har skjedd: Lyndigitalisering.  Fordi vi har måtte har vi nå lært oss at møter kan foregå i digitale kanaler, vi kan jobbe på samme oppgave i digitale whiteboards og skrive felles i samme dokumenter, blant noe. 

Det får meg til å tenke på det gamle ordtakket: Nøden lærer nøgen kvinne at spinde. 

Ja vi har lært å spinne med det vi har av garn, nå er min bekymring at vi ikke bare går tom for garn men også rokker. 

Vi har fått ny kunnskap og mer bevisthet rundt hva digitale løsninger gir av effekt, fordi vi har måttet. 

Nå renner det over i media av debatt-innlegg om hva vi må ta med oss inn videre etter pandemien og hva vi skal komme igang med så fort vi kan når vi får lov til å møtes. Men det innleggene kanskje mangler å skrive om er, hvem skal lage disse nye løsningene som skal samhandle mellom det digitale og det analoge? 

Hvor er garnet og hvor er rokken? 

Det første svaret på garnet er enkelt og vanskelig, det handler om mennesker som kan. Som representant i bransjen så vet jeg vi er utsolgt. Vi sitter nå hver dag og "sorterer" vekk det vi ikke kan svare på eller få levert. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke har flere hoder og hender. Når vi foreslår det vi mener er innovative løsninger som er å tenke på en annen måte. Bruke teknologi, tenke på andre typer ressurser enn det som er "spesifisert i en CV-forspørsel, får vi som oftest nei. Vi ser altså ikke på kort sikt, en umiddelbar endring på tilgang til mennesker som kan. 

Det andre svaret om rokken er utdannelsessystemet vårt.  Vi har ikke utdannet nok mennesker som kan teknologi. Delvis fordi unge mennesker ikke har søkt seg til studiene, studiestedene har skalert ned og dermed ser vi en forsiktig antydning på en negativ nedadgående spiral. Jeg håper ikke det, men det gjenstår og se om det blir en forskjell, både på søkere og på tilgjengelig studieplasser. 

Så ja, vi har lært mye og fått nye kunnskaper. Nå er det krevende dilemmaet, hvordan får vi brukt denne nye kraften til å få på plass nye løsninger vi trenger for å sikre et bærekraftig Norge. 

Er en av grunnene til at det aldri blir fart på den digitale kommunen manglende vilje til å bruke penger?

 Alle som leser denne bloggen vet at hjertet mitt brenner for en bedre digital offentlig sektor. Offentlig sektor er delt i tre og kommunen er nærmest innbyggeren. Nå etter snart 20 år med dette i øyet, blir jeg fortsatt overrasket over gapet mellom ambisjoner og penger satt til formålet. 

Et eksempel kom på innkjøpsportalen til Mercell idag. De mange små kommunenen i Norge har viselig organisert sine it-miljøer i selskaper (ofte IKS'er). Dette er en struktur som ble heiet på av KS og som lever i beste velgående.  Et lite appropos til dette;: Når mine venner i staten klager over at det er så mange kommuner å forholde seg til, sier jeg nei det er ikke 330 men 75. Dette er ikke flere enn hva de må forholde seg til av andre aktører.   

Denne uken hadde et IKT samarbeid  i Norge som representerer 6 kommuner annonsert en konkurranse for oss leverandører på innkjøp av hele bredden av IKT løsninger de neste 5 årene. 

De forvalter over 50 fagsystemer og har 4000 brukere og 3000 enheter og infrastruktur på 110 lokasjer.  Et erfarent øye ser disse tallene og ser en stor og komplisert kunde med et total budsjett på rundt 300 millioner for sin virksomhet. 

Fra andre bransjer som bank og finans, reiseliv eller varehandel vet vi at en får ikke til god digitalisering uten å bruke mellom 1,5% og  9% av budsjettet på digitalisering hvert år. Av det årlige IKT-budsjettet bør 60% gå til lønninger til ansatte og 40% til innkjøp av løsninger og kapasitet for satsninger. For dette IKT-samarbeidet utgjør 1,5% rundt 4 millioner. For å kunne levere på sine egen ambisjon bør de hvert år kjøpe inn for minst 1,6 millioner hvert år og ha et driftsbudsjett på 2,4 millioner. 

Her er svaret: de har 9 ansatte for å betjene 4000 brukere. De skal de neste tre årene kjøpe inn for 2 milllioner og det på en dynamisk innkjøpsordning. 

Det er kun en ting å si om dette: De sparer seg til fant. 

Mitt eneste håp er at de forstår dette og utfordrer politikerne sine på dette. Politikerne må gjøres ansvarlig først ved å forstå gjennom harde tall og fakta og deretter prioritere. Så kan de gjerne si, vi vil ikke følge med, men da kan de for eksempel ikke skrive under på en intensjonsavtale om å gå med i Akson journal, for hvor skal de da ta pengene fra ?

Blockchain - an option for government or a hype?

 As a digital government entusiast and techonology feminist I have followed and tested blockchain with an increasing interest from the early days. When I first was introduced to the concept and the idea more than 15 years ago, it was related to the models for value-networks (more reading: (https://pdfs.semanticscholar.org/387b/488dfe879a3cf4e29e51748120d6b3135d40.pdf) 

 I am a true believer in the value-networks by Clayton Christensen and Øystein Fjeldstad, as the map for our business models driven by technology.  In reasont years, for me they have changed the names to platforms, but the value-network is in the core of the platform. If you start investigating the models in the platform, you often find a good understanding of a network driven economy. 

But the valuenetwork has missed the efficent way for the financial transaction. Here I find block-chain as beeing a facinating option. We have seen the sunrise of blockchain in the food-industry. In a complicated industry, with unbalanced power structure, environment entusiast see blockchain as a mean to have the right information at the fingertip of the consumer (more reading: https://ieeexplore.ieee.org/abstract/document/8373021). 

Could this also be the case for a healthier public sector? The sector has a perfect balance sheet, with a steep growth in dept to keep up with the expectations of the citizen. The cost of these loans are only sustainable with an anual growth in GDPR above 3%. This 3% is in collision with the ambition of a sustainable world. It might seem like a very wicked problem, and it is. But should we in the public sector investigate the options for blockchain in partnership with a valuenetwork?  I am trilled by the the thought, how about you?