Når teknologi skal redde verden - må vi ha teknologer, ikke bare en pandami

 Covid 19 er en pandemi som også fører med seg innovasjon. Vi har til og med fått et nytt ord som jeg mener best beskriver det som nå har skjedd: Lyndigitalisering.  Fordi vi har måtte har vi nå lært oss at møter kan foregå i digitale kanaler, vi kan jobbe på samme oppgave i digitale whiteboards og skrive felles i samme dokumenter, blant noe. 

Det får meg til å tenke på det gamle ordtakket: Nøden lærer nøgen kvinne at spinde. 

Ja vi har lært å spinne med det vi har av garn, nå er min bekymring at vi ikke bare går tom for garn men også rokker. 

Vi har fått ny kunnskap og mer bevisthet rundt hva digitale løsninger gir av effekt, fordi vi har måttet. 

Nå renner det over i media av debatt-innlegg om hva vi må ta med oss inn videre etter pandemien og hva vi skal komme igang med så fort vi kan når vi får lov til å møtes. Men det innleggene kanskje mangler å skrive om er, hvem skal lage disse nye løsningene som skal samhandle mellom det digitale og det analoge? 

Hvor er garnet og hvor er rokken? 

Det første svaret på garnet er enkelt og vanskelig, det handler om mennesker som kan. Som representant i bransjen så vet jeg vi er utsolgt. Vi sitter nå hver dag og "sorterer" vekk det vi ikke kan svare på eller få levert. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke har flere hoder og hender. Når vi foreslår det vi mener er innovative løsninger som er å tenke på en annen måte. Bruke teknologi, tenke på andre typer ressurser enn det som er "spesifisert i en CV-forspørsel, får vi som oftest nei. Vi ser altså ikke på kort sikt, en umiddelbar endring på tilgang til mennesker som kan. 

Det andre svaret om rokken er utdannelsessystemet vårt.  Vi har ikke utdannet nok mennesker som kan teknologi. Delvis fordi unge mennesker ikke har søkt seg til studiene, studiestedene har skalert ned og dermed ser vi en forsiktig antydning på en negativ nedadgående spiral. Jeg håper ikke det, men det gjenstår og se om det blir en forskjell, både på søkere og på tilgjengelig studieplasser. 

Så ja, vi har lært mye og fått nye kunnskaper. Nå er det krevende dilemmaet, hvordan får vi brukt denne nye kraften til å få på plass nye løsninger vi trenger for å sikre et bærekraftig Norge. 

Hvor naiv kan en være som byråkrat/politiker og ødelegge for en bokbransje ?

Etter å ha jobbet med innovasjon drevet av teknologier i over 20 år, er det ekstra spennende de neste 5 årene. Vi er akkurat i begynnelsen av en digitaliseringsbølge av innholds-produksjon og ledelse, utdannelsessystemer og politikere med virkemiddel apparat trenger å raskt bli utfordret også med ny kunnskap.  Idag foregår denne kunnskapsinnhenting via forskning som en hovedkilde, jeg skulle ønske at også næringslivet som lever daglig i et tilpasnings paradigme ville i større grad bli lyttet til som kunnskapskilde.

Ta for eksempel dagens utspill fra finansdepartementet om moms på eBøker fra utenlandske eBok steder.
Hvor naive er norske politikere ? Tror de at lesere av elektroniske bøker vil oppgi når de laster ned fra utlandet?  De kan nok pålegge Amazon og andre å kreve moms av oss, men hva når vi kjøper det i utlandet ? Totalt sett må jo den offentlige kostnaden for å kreve inn dette overskride inntektene, og samtidig stenge for internasjonale konkurransekraft for alle de flotte norske forfatterne.

Men jeg forstår heller ikke forfatterne som lar forlagene bestemme at utviklingen skal gå så tregt, den norske nettskyen er jo også et forsøk på å stenge internasjonale aktører ute, men jeg mener det skader jo vel så mye forfatterne selv slik den er lagt opp.
Når jeg tidligere iår utfordret Erik Fosnes Hansen på dette ble jeg mildt sagt meget overrasket. Han sverget til relasjonen med den gode redaktøren og som en suksessfull forfatter mener jeg at selv er med å redusere endringskraften i egen bransje og ikke minst muligheten for talentfulle medforfattere som ikke har hatt tilsvarende suksess.  Dette er noe jeg mener er uhørt i sin rolle som medlem i offentlig utvalg.

Og mens bransjen og politikere diskuterer og orienterer seg, skjer det en rivende utvikling utenfor Norges grenser. Jeg skulle ønske at kreftene ble brukt på et mulighetsscenario og ikke et forsvar. Hele eBok bølgen som nå skylder inn over oss kan sees på som en fantastisk mulighet til å nå ut med all den fantastiske litteraturen som skrives i Norge men som idag ikke kommer ut pga langsomme mekanismer for produksjon, oversettelse og distribusjon som i stor grad er i genearasjon 1 av sin digitalisering.