Når teknologi skal redde verden - må vi ha teknologer, ikke bare en pandami

 Covid 19 er en pandemi som også fører med seg innovasjon. Vi har til og med fått et nytt ord som jeg mener best beskriver det som nå har skjedd: Lyndigitalisering.  Fordi vi har måtte har vi nå lært oss at møter kan foregå i digitale kanaler, vi kan jobbe på samme oppgave i digitale whiteboards og skrive felles i samme dokumenter, blant noe. 

Det får meg til å tenke på det gamle ordtakket: Nøden lærer nøgen kvinne at spinde. 

Ja vi har lært å spinne med det vi har av garn, nå er min bekymring at vi ikke bare går tom for garn men også rokker. 

Vi har fått ny kunnskap og mer bevisthet rundt hva digitale løsninger gir av effekt, fordi vi har måttet. 

Nå renner det over i media av debatt-innlegg om hva vi må ta med oss inn videre etter pandemien og hva vi skal komme igang med så fort vi kan når vi får lov til å møtes. Men det innleggene kanskje mangler å skrive om er, hvem skal lage disse nye løsningene som skal samhandle mellom det digitale og det analoge? 

Hvor er garnet og hvor er rokken? 

Det første svaret på garnet er enkelt og vanskelig, det handler om mennesker som kan. Som representant i bransjen så vet jeg vi er utsolgt. Vi sitter nå hver dag og "sorterer" vekk det vi ikke kan svare på eller få levert. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke har flere hoder og hender. Når vi foreslår det vi mener er innovative løsninger som er å tenke på en annen måte. Bruke teknologi, tenke på andre typer ressurser enn det som er "spesifisert i en CV-forspørsel, får vi som oftest nei. Vi ser altså ikke på kort sikt, en umiddelbar endring på tilgang til mennesker som kan. 

Det andre svaret om rokken er utdannelsessystemet vårt.  Vi har ikke utdannet nok mennesker som kan teknologi. Delvis fordi unge mennesker ikke har søkt seg til studiene, studiestedene har skalert ned og dermed ser vi en forsiktig antydning på en negativ nedadgående spiral. Jeg håper ikke det, men det gjenstår og se om det blir en forskjell, både på søkere og på tilgjengelig studieplasser. 

Så ja, vi har lært mye og fått nye kunnskaper. Nå er det krevende dilemmaet, hvordan får vi brukt denne nye kraften til å få på plass nye løsninger vi trenger for å sikre et bærekraftig Norge. 

Er en av grunnene til at det aldri blir fart på den digitale kommunen manglende vilje til å bruke penger?

 Alle som leser denne bloggen vet at hjertet mitt brenner for en bedre digital offentlig sektor. Offentlig sektor er delt i tre og kommunen er nærmest innbyggeren. Nå etter snart 20 år med dette i øyet, blir jeg fortsatt overrasket over gapet mellom ambisjoner og penger satt til formålet. 

Et eksempel kom på innkjøpsportalen til Mercell idag. De mange små kommunenen i Norge har viselig organisert sine it-miljøer i selskaper (ofte IKS'er). Dette er en struktur som ble heiet på av KS og som lever i beste velgående.  Et lite appropos til dette;: Når mine venner i staten klager over at det er så mange kommuner å forholde seg til, sier jeg nei det er ikke 330 men 75. Dette er ikke flere enn hva de må forholde seg til av andre aktører.   

Denne uken hadde et IKT samarbeid  i Norge som representerer 6 kommuner annonsert en konkurranse for oss leverandører på innkjøp av hele bredden av IKT løsninger de neste 5 årene. 

De forvalter over 50 fagsystemer og har 4000 brukere og 3000 enheter og infrastruktur på 110 lokasjer.  Et erfarent øye ser disse tallene og ser en stor og komplisert kunde med et total budsjett på rundt 300 millioner for sin virksomhet. 

Fra andre bransjer som bank og finans, reiseliv eller varehandel vet vi at en får ikke til god digitalisering uten å bruke mellom 1,5% og  9% av budsjettet på digitalisering hvert år. Av det årlige IKT-budsjettet bør 60% gå til lønninger til ansatte og 40% til innkjøp av løsninger og kapasitet for satsninger. For dette IKT-samarbeidet utgjør 1,5% rundt 4 millioner. For å kunne levere på sine egen ambisjon bør de hvert år kjøpe inn for minst 1,6 millioner hvert år og ha et driftsbudsjett på 2,4 millioner. 

Her er svaret: de har 9 ansatte for å betjene 4000 brukere. De skal de neste tre årene kjøpe inn for 2 milllioner og det på en dynamisk innkjøpsordning. 

Det er kun en ting å si om dette: De sparer seg til fant. 

Mitt eneste håp er at de forstår dette og utfordrer politikerne sine på dette. Politikerne må gjøres ansvarlig først ved å forstå gjennom harde tall og fakta og deretter prioritere. Så kan de gjerne si, vi vil ikke følge med, men da kan de for eksempel ikke skrive under på en intensjonsavtale om å gå med i Akson journal, for hvor skal de da ta pengene fra ?

Hvorfor 8 av 10 på listen over de mektigste i bransjen i følge Computerworld i 2013 er politikere eller offentlig ansatt

Computerworld lanserte sin årlige liste idag over de 100 mektigste i bransje. Selvfølgelig blir jeg ydmyk over å komme på en 10nd plass som leder av KommIT, men jeg ønsker å sette noen raske tanker på papiret for hvorfor 8 av 10 jobber med digitalisering av offentlig sektor og hvorfor dette er makt, iallefall forsøke.
Jeg har som jo mange vet fra tidenes morgen hatt en eller annen rolle tilknyttet Altinn, og er jo Per Morten Hoff en stor takk skylding som pekte på meg som eier og leder i Antares Service Management som en deltager i forum for eHandel fra Næringsdepartementet under Grethe Knudsen i sin tid. Dette ga en unik innsikt og erfaring i den tidlig starten av hva vår bransje stod overfor. Dette var også lenge før min tid i Accenture, og jeg husker godt jeg ikke var nådig overfor Arthur Andersen Konsulentene som presenterte alle løsninger som en enkel eHandels løsning. Rett skal være rett, jeg var selv en av de som stormet inn til det store bordet til ministeren, så meg rundt og lurte på hvor mange som hadde prøvd Amazone, og vi lot oss inspirere av de og flere andre når vi skrev ned ambisjonen i de tidlige dokumentene.  Men allerede dengang da, erkjente jeg at her var det en kompleksitet som var enorm.
Kompleksiteten består av minst 3 tilleggsdimensjoner som privat sektor ikke må forholde seg til:
1. Offentlig sektor kan ikke velge sine kunder og må betjene alle
2. Offentlig sektor har egne særvilkår for ansatte, dette betyr at endringsprogram som jo IKT-innføring jo egentlig handler om er vesentlig mer komplekse å forhandle frem
3. Offentlig sektor er ikke et konsern med en felles ledergruppe, tvertimot her er det sterke styringsmodeller som skaper oftere vantette enn vannlekkende skott, og jo er noe vi ønsker oss fordi dette er demokratiets styrke.
Ønsker en å bidra til endringer her så er det viktig mener jeg å ha en rekke perspektiver med seg inn i sine løsningsforslag og betraktninger. En må være ydmyk for kreftene i demokratiet og spille de gode. Ja, nesten bli litt hekta på demokratiet med sine politiske diskusjoner og hang til verbal presisering og retorikk.  En må se alle de dyktige ansatte i offentlig sektor som har en pasjon for å skape en endring, en bedre hverdag eller et bedre samfunn. Utover min erfaring med Accenture ansatte (som jo har klart å lage en forretningsmodell hvor en foreløpig har plukket talenter på øverste hylle), møter jeg ikke flere talenter og pasjonerte kunnskapsarbeidere enn nettopp i offentlig sektor. Sist men ikke minst må en til tross for byråkratiets og demokratiets spilleregler ville ta en lederposisjon.
Det er min oppriktige mening at alle de 8 av de 10 har gjort dette. Enten fra leverandør siden eller fra kunde-siden.  Alle er mennesker som har sterke og klare meninger om hvordan de skal bidra inn til en bedre offentlig sektor. Selvfølgelig er de private drevet av et motiv for fortjeneste, men en bedre offentlig sektor blir til i det samspillet mellom de private leverandørene og de offentlige bestillerne.
Jeg er ydmyk over oppgaven jeg har takket ja til, og glad for å ha bli funnet verdig av Computerworld til å være på en slik liste.  Og at jeg gleder meg til å ta fatt på oppgavene med alle sine utfordringer håper jeg ingen er i tvil om.  Ha en fin digital hverdag som borger i Norge.

3 grunner til hvorfor besparelser fra 15 til 30 milliarder ved å bruke smart IKT i offentlig sektor ikke blir gjennomført

Ukene etter jul er det mange som har kastet seg på meningen om hvilken besparelse det er for Norge ved å fjerne skjema i offentlig sektor med online-registrering.  IKT-Norge peker til Danmark og københavn kommune som sparer millioner bare i porto ved å ha en elektronisk meldingsboks. Virke viser til en besparelse på 30 milliarder ved å ikke ha skjema. NHO har som et av sine hovedtema digitalisering av offentlig sektor. Altinn's gevinstrealsieringsprogram har regnet ut at Norge spare 17 milliarder ved bruk av Altinn.

OG, jeg tror alle tallene er sanne, hvorfor opplever da alle disse aktørene at offentlig sektor ikke jobber mot dette målet ?  Jeg tror det er 3 relativt enkle svar på hvorfor innbyggerne og interesse organisasjonene ikke ser hva som holder på å skje med digitaliseringen av det offentlige Norge.

1. Digitaliseringen er drevet frem av innovative byråkrater og ikke politikere som gjør det til tross for og ikke på grunn av.  Den vanlige arbeidsdelingen mellom politkk og byråkrati kan litt forenklet sies å være at politikken peker og bestemmer og byråkraten utfører. Når det gjelder digitaliseringen er det motsatt. Digitalisering gir ikke korte politiske gevinster og er derfor lavt på politikeres flest agenda (gjelder både riks og kommune) i tillegg til at vi desverre har en stort kompetanseløft å gjøre for politikerne slik at de kan forstå kraften i digitalisering. Resultatet er at store program som vi trenger for å hente ut gevinstene drives frem til tross for og ikke på grunn av.
2. Innovasjon gjør vondt og mangler derfor alltid nødvendig langsiktighet for å hente ut gevinstene.  Kompetanse gapet hos poltikerne gjør at de store progammene aldri blir beskrevet med nødvendig finansiering og får dermed ikke nok penger. Akkurat som innenfor samferdsel så krever gevinser på 30 milliarder, innvesteringer i milliard klassen, noe vi sjelden skjer. Dette lykkes en med innenfo pensjons-programmet og NAV fordi her var det gjort et grundig arbeide rundt besparelsene, men ellers så lider de ande gode programmene av for lave innvesteringer spesielt i fasene etter at løsningene er satt i bruk men vil kreve en kontinuerlig videre utvikling og innvestering. Fenomenet er mer av generell karakter for innovasjon, men blir spesielt for offentlig sektor grunnet års horisonten som er pålagt av finans departementet for innvesteringer.
3. Det er ingen som eier gevinstene av digitaliseringen når den går på tvers av departementer og mellom stat og kommuner. Dette gjør at programmer som Altinn, Min Side og nasjonal e-ID, digitale postkasser og andre løsninger får ingen "seier-herrer" når de henter hjem gevinstene. Til tross for at Altinn har dokumentert at de sparer Norge for 17 milliarder, får de kutt i sine bevilgninger. Hvis det er noe sted bevilgningen til innovasjon burde rettes var dette mot Altinn.

Derfor er mitt håp at diskusjonen nå i større grad kan endre seg fra å påpeke fakta til å jobbe med innspill til politikken. Hvordan skal vi flytte innovasjonsinnvesteringene i Næringsdepartmentet fra Innovasjon Norge og Norges Forskningsråd til stor programmer på tvers som Altinn, K10-prosjektet til KS, Samhandlingsteknologi innen helsesektoren?  Hvordan kan vi sørge for at innovative byråkrater blir helter sammen med politikerne og ikke blir hengt ut, ja til og med fjernet halveis i prosessen når det går for sakte? Hvordan kan vi skape en læringsmotivasjon blant alle landets politikere slik at de forstår hva som trengs for å hente ut gevinstene som de så kan bruke til gode tiltak ?  Hvordan får vi inn langsiktighet i den digitale agenda som sikrer samhandling på tvers av departmenter og stat og kommune?